Skadesesongen 2010.
Store deler av løps-sommeren og bortimot hele løps-høsten i fjor ble spolert av en akilles- og en hofteskade. Akillesskaden kom av overivrig bakkeintervallaktivtet indusert av Jan Hoff foredrag om den fantastiske effekten av 4×4, samt gode resultater tidlig på året som skulle toppes med ENDA bedre resultat på Oslo halvmara og hytteplanmila. For å kurere akilles så fort som mulig, begynte jeg (eksentrisk ivrig) med eksentriske tåhev. Dette førte mest sannsynlig til en overbelasting i den skjøre hoftemuskelaturen på venstre side. Etter besøk hos idrettslege på NIMI, eksentrisk fysioterapeut med lue på snei i Ås og spesialist i fysikalsk medisin i Vestby, hadde jeg fått 3 diagnoser. Overbelastet feil muskel(NIMI-lege), bursitt (fysio) og overbelastet riktig muskel (spesialist).
Etter å ha brukt mangfoldige tusen på leger og fysio(som stort sett motsa hverandre og snakka dritt om hverandre), gav jeg opp og løp kun småturer meget rolig med dama, eller alene. Under 10 km i uka i 4 mnd.
Det skjer en bedring.
I november får vi oss bikkje, noe som betyr at man er på bena stort sett hele tia. Gå tur, tørke tiss, redde planter som spises opp, hente sokker som stjeles osv. Hofteskaden blir bedre av all denne flyingen(gjeldende hypotese i alle fall). Kanskje også mangel på å sitte på ræva, som forverrer smerten. I januar begynner jeg som smått å legge inn litt kvalitet i småløpingen. Jeg teller 6 løpeøkter hvor 5 har noe innslag av kortere intervaller. I slutten av mnd. melder dama og meg oss inn i Jimu treningsenter. I 2-3 mnd trener vi minst en gang i uka, og jeg begynner også å trene beinstyrke. Løpingen trappes gradvis bittelitt opp, og jeg fortsetter å legge inn småintervaller i de ellers rolige turene.
3000m test og Holmenkollstafetten
Som man ser løper jeg 10 økter i januar og februar. 8 eller 9 har litt innslag av kvalitet. I tillegg sykler jeg 5 økter spinning-intervall i denne perioden. Jeg føler at formen kommer seg litt, og 17. februar løper jeg en liten SRM-simulasjon på bislett. 3270 meter på 12:55. 27. februar prøver jeg med til og med på en 4x1000m @ 3:45. I desember\januar sleit jeg med 4:00-tempo, så dette var også oppløftende.
I mars går jeg til innkjøp av den fantastiske Jack Daniels Running formula, og blir inspirert til å meget forsiktig øke både mengde og intensitet. Ikke mere en 20% av total mengde(synder litt her, men med min mikroskopiske mengde, får man mye hvile for beina) som intervall og tempo. Tempoet regnes ut av en formel man finner på nett.
27. april arrangerer den gode mann Morten Magelsen 3000 m testløp på selveste bislett. Morten er også lagleder for Achilles som jeg og Vegar var hentet inn til 1. og 2. etappe for 
Var egentlig litt som muntlig eksamen dette. Alle presenterte seg selv med pers og ambisjoner. Jeg følte presset. Måtte vise meg verdig æren å løpe 1. etappe. Håpet å løpe sub 11. Var usikker.
Trent på action-målpassering som man ser...
I mål ble ante jeg ikke hva tiden ble, da jeg hadde rota vekk 305en, og greide å trykke feil på Polar-klokka som var med som substitutt. Heldigvis lot Morten M klokka si gå (mon tro for å ha kontroll på sine håpefulle Achilles-kandidater) og kunne fortelle at jeg løp på 10:50.
Morten jubler for fantastiske 10:27. Espen er midt i en slags dans. (ikke uvanlig). Jeg oppdager Mortens jubel og vil gratulere. Preben og Jørgen har tatt ut alt!
Espen gratulerer Morten. Jeg prøver å komme Espen i forkjøpet med dette. Takk til paparazzi-Vegar for morsomme bilder
Holmenkollstafetten var en flott opplevelse. Laget ble nr. 9 av 1100 lag! Igjen må vi takke Morten og Co for flott lagledelse. Jeg løp 24. beste etappetid. 1100 meter rundt st.hans haugen til Collets café. 3:10-fart, ny Achilles-rekord og 3:29 var jeg svært fornøyd med. Vegar leverte også på sin vanskelige disponerbare 2. etappe med nedoverbakke 1. 500m og oppover til ukjent vekslingspunkt.
Fornebu og MS&N sin revansje.
Dette løpet har blitt hypet opp i flere måneder. Morten snakket om sub 18, Espen garanterte sub 18. Vegar konverterte fra 10 til 5 km bare for å ta del i galskapen. Min gamle venn Raymond som sliter med mild sykelig overvekt etter ett år med Cola og potetgull, vurderte tom. å stille! I ukene før snakket Vegar og jeg om at dette var sjansen til å gjennopprette Martin Sport & Natur sin ære. Etter min skadefadese og Vegar sine mislykkete Maratonforsøk, følte vi MS&N lå nede med brukket rygg. Achilles og komfortsona IL skapte store overskrifter med sub 10:30 på 3k og ikke minst den enestående sub 3-prestasjonen til Espen “sub3″ Mosjonisten.com
MS&N før løpet. Stive smil. Nervene sitter uttapå tekniske t-sjorta.
Vi møtte Espen, Bengt, Morten, Jørgen og en del andre jeg ikke aner navnet på en time før start. Morten, Vegar og jeg dro ut på en lang oppvarming og inspiserte løypa (lite visste vi at akkurat denne trioen skulle kle jogg.se-pallen etter løpet). Flat og fin. En liten stigning etter 500 meter. Viktig å ikke løpe seg stiv her. Hva med vinden som hadde bekymret oss? Virka ikke så ille. Heller sidevind en motvind.
For under 3 timer siden hadde jeg fortært en heller stor porsjon med tungt fordøyelig kjøttdeig og fullkornspasta. Nervøsiteten hadde prega meg hele dagen, og under slike forhold funker magen svært dårlig. Sympatisk aktivitet (stress i det autonome nervesystem) hemmer fordøyelsen, og et kvarter før start dro jeg på jakt etter en handicap-dass. Jeg fant både dassen (med Hein inni) og Gunnar fra jogg.se ved garderobene. Neste gang utgår kjøttdeig sub3 timer før start ass! Men det hemmet meg på ingen måte med dobesøk kvarter før start.
PANG!
Pang! Starten gikk, og på sedvanlig vis måtte jeg brøyte meg gjennom et par lag kvinner, barn og power-walkere før jeg fant posisjonen rett bak Morten. Tempoet føltes greit, og heldigvis lot jeg være å falle for fristelsen og la adrenalinet styre og åpne for hardt. Espen føk plutselig forbi. Tror han ville være nærmest mulig noen fine Vidar-damer foran, for når de var bak meg, så jeg heller ikke mere til Espen
1. km gikk på 3:39. 8 sekunder bak fjoråret! Etter litt posisjonering og feltløping neste km. utkrystalliserte det seg en gruppe ca 10-15 meter foran meg med Morten, Mari Brox og noen til. Jeg ble liggende i ingemannsland med Vegar litt bak meg, og Jørgen litt bak Vegar igjen. Jeg så Morten og Brox sin gruppe hele løpet, og vurderte flere ganger om jeg skulle prøve å lukke luken, men fra 3 km og inn var det egentlig bare snakk om å presse på, og ikke gi seg. Km 2 gikk i 3:44, 3. i 3:37 og 4. i 3:34. Det var her grunnlaget for persen ble lagt.
Siste km
Siste km. var helt jævlig! Følte som hjertet var på vei opp og ut av halsen, og jeg hyperventilerte nærmest. Så at Morten fikk en luke på Brox og co fra 4 og inn. Nærmet meg kanskje en smule Brox, men de satte opp farten etter en del heiarop fra sidelinjen ca 400m fra mål. Jeg greide å mobilisere en ok spurt og løp siste 250 i 3:20-3:10 fart. Likevell ble ikke km 5 bedre en 4:42. Hardt ass! Hardt!
Ante ikke hva jeg lå ann til, men greide for en gang skyld å trykke riktig på klokka, og så tiden 18:20. Utrulig fornøyd med å sette pers, sett i lys av den fantastiske formen jeg hadde inne i fjor. Tror dette var bortmot 100% klaff. Det føles meget bra! Og hofta greide seg bra. Livet er fint
Så tilslutt noen bilder av glade deltakere etter mål stjålet fra Morten sin blogg.
Tim, Morten og Vegar på utkikk etter Bengt.
MS&N. Nr. 2 og 3 i jogg.se-duellen. Den brukkede Ryggen er fikset? Æren snart gjenopprettet?
Beklager det lange innlegget, men jeg tenker at det er gøy å ha en slags stil fra livet siste 4-5mnd til ettertiden. Noe å snakke om på gamlehjemmet som Erling Havnå sa i forklaring på hvorfor han ble med Toska å rane NOKAS.
- Tim
Fikk idèen av 
